Guri Haaland

Barne og ungdomspsykiater


Attention Deficit/Hyperactivity Disorder, forkortet ADHD og AD/HD, er en psykiatrisk diagnose fra det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV. Tilstanden kan arte seg på ulikt vis, men er preget av forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet. Den er medfødt og opptrer både hos barn og voksne, kvinner og menn. ADHD ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Diagnosen ble tidligere kalt MBD (forkortelse for Minimal Brain Dysfunction, det vil si «ytterst liten funksjonsforstyrrelse i hjernen»), men ettersom man ikke har klart å finne noen spesiell funksjonsforstyrrelse eller skade i hjernen, har man gått bort fra denne diagnosen. 

Betegnelser og diagnosekrav
I dagligtale bruker man ofte betegnelsen ADHD om denne tilstanden, selv om man i norsk helsevesen bruker diagnosebetegnelsen Forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet eller Hyperkinetiske forstyrrelser fra diagnosesystemet ICD-10. Diagnosen(e) kan stilles hvis en person har uvanlig mye konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet. Trasslidelse, atferdsforstyrrelse, angstlidelser, tvangslidelse, tics, søvnforstyrrelser og depressive lidelser forekommer ofte sammen med AD/HD. 

For å kunne stille diagnosen må symptomene ha vært tilstede i minst 6 måneder, de må ha debutert før 7 års alder, og det må ikke foreligge noen annen diagnose eller tilstand som bedre forklarer vanskene. Det kan være mange årsaker til konsentrasjonsproblemer, impulsivitet og hyperaktivitet hos barn, ungdom og voksne, og det kan derfor noen ganger være vanskelig å stille riktig diagnose raskt.

I Sverige brukes ofte betegnelsen DAMP, Deficits in Attention, Motor control and Perception, som inkluderer motorisk klossethet. 

Diagnostisering skjer vanligvis etter observasjoner, bruk av kartleggingsverktøy og ulike tester. Det er også under utredning vanlig å intervjue eller på annen måte innhente informasjon fra foreldre, lærere eller andre viktige personer rundt pasienten man mistenker kan ha ADHD.

Årsaker og symptomer
Genetiske forhold, det vil si at forstyrrelsen går i arv, har sannsynligvis en svært stor betydning for utvikling av ADHD. Det har blitt påvist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel kan øke sannsynligheten for utvikling av ADHD. I noen tilfeller kan ADHD være assosiert med FAS (føtalt alkoholsyndrom) eller prematurhet (for tidlig født).

Vanskelige sosiale og/eller psykiske problemer hos eller rundt pasienten kan i betydelig grad være med på å forverre ADHD-tilstanden. Mange av pasientene får også påvist ulike søvnforstyrrelser, og må behandles for disse.

Oppfølgingsundersøkelser viser at ubehandlet ADHD gir økt risiko for en rekke problemer. Det er en doblet risiko for utvikling av rusmisbruk. Forekomst av alvorlige atferdsforstyrrelser, depresjon, angst og andre psykiatriske lidelser er også økt. Epidemiologi.

Man regner med at 3-5 % av barnepopulasjonen i Norge har ADHD. Både gutter og jenter kan ha forstyrrelsen, men til nå er flere gutter diagnostisert enn jenter (ca 75% av de som får diagnosen er gutter). Diagnosen har historisk først og fremst blitt assosiert med barn og unge, da det viser seg at symptomene hos mange demper eller endrer seg med alder og modning. Mange voksne oppnår også bedring fordi de lærer seg mestringsstrategier. Allikevel finnes det mange voksne som har ADHD eller som får konstatert diagnosen først i voksen alder. Mange av disse vil ha nytte av medikamentell behandling.

Behandling
Hovedmålsetningene med behandling er å redusere symptomene på ADHD, øke funksjonsnivået på viktige livsområder og hindre utvikling av nye problemer sekundært til ADHD. Som regel vil behandling omfatte en kombinasjon av flere tiltak samtidig: Medikamentell behandling, atferdsorientert behandling (barn), psykoedukasjon, og tilrettelegging på skole/arbeidsplass og i hjemmet.

En langvarig studie i USA ("MTA-studien") viste at medikamentell behandling forbedrer symptomer og skoleprestasjoner hos barn med ADHD. Atferdsorientert behandling alene ga liten effekt, mens sedikamentell behandling og atferdsorientert behandling i kombinasjon ga best effekt.



Kilde: Wikipedia





admin